-Jeg kan ikke fatte at det kan være så mye skau, sier Jan idet vi passerer Trysil på vei mot Drevdagen for å ha vekkelsesmøte.
Samson som nettopp har vært sammen med Thor Ivar på masaimøter med dans og jubel ved Kilimanjaros fot sitter nå i litt stor Pizza bil sammen med to pratsomme brødre i Herren ved navn Erik og Jan. Et døgn forsinket har han kommet til Norge. Nå har han forlatt det sommervarme Kenya og det litt kaldere Østfold for å besøke et av Sveriges aller kaldeste steder nemlig Drevdagen ved Idrefjell.
Vi har liten tid siden det er fredag og møtet begynner kl 19. Temperaturen falt til under null grader allerede ved Elverum og nå er det litt is på veien flere steder. Det blir en rask hamburger på en bensinstasjon i Trysil som i følge Dagbladet er Norges mest fattige kommune. Idet vi passer svenskegrensen forstår vi at dette stedet er øde. Her møter vi nesten ingen biler og de få vi møter hilser vennlig på alle møtende biler. Ja, hyggelig er i alle fall svenskene.
Mindre hyggelig virker elgen som plutselig kommer springende ut i veibanen fra venstre, mens Jan bremser ned av all kraft. Hvordan våre venner som nettopp har vært her oppe for å skyte elg har klart å komme tomhendt tilbake uten noe elgkjøtt er for oss en gåte. Her går jo elgene langs veien. Her kan man jo fange elg med lasso. Vi forlater den øde veien og kommer inn på en enda ødere vei og vår afrikanske venn ser mer og mer betenkt ut.
-Kan det virkelig bo mennesker her ute på vidda?
Vi er på tur med Samson Kisemei for å skape interesse om misjon. Og dette ærend har brakt oss langt ut på det svenske høyfjellet. Her oppe må man reise 176 km bare få besøke et handlesenter. Ja, en vei altså. Det blir nemlig 176 km å kjøre tilbake også. Like langt unna ligger nærmeste sykehus.
-Kanskje jeg skal slutte å klage på at de har flyttet legevakta til Kråkerøy, tenker jeg stille.

 
Vi blir tatt imot med åpne armer, en fantastisk velkomst på Tallåsstugan. Folke og hans familie har en fantastisk historie å fortelle om hvordan Gud har gjort mirakler i deres liv. Lokalet er ganske så fullt. Mange kunne ikke komme, men likevel så er det mange som er samlet i lokalet. Jeg har med gitaren, men her oppe er jeg ikke alene om å spille. Vennene priser Gud, med både munnspill og gitar og søstrene synger også en engelsk lovsang slik at Samson også kan forstå.

Menigheten her er svært levende, de ber mye til Gud og vi merker at disse som samles har et dypt og rotfestet kristenliv. På kvelden ser vi årets første snøfall komme, dette er virkelig en idyllisk plass.

Neste dag går ferden videre til Viksjøfors som ligger i nærheten av Bollnäs. Jeg har kjent disse vennene i over 33 år, men jeg har aldri besøkt deres menighet. Men jeg har vært på mange teltmøter med vennene som også mange ganger har vært i Fredrikstad. Kirken deres er faktisk en skikkelig kirke med et lite spir. Denne kirken har venne fått helt gratis på forunderlig vis. Vi ser kirken fra huset hvor vi skal overnatte, den lyser opp der den ligge idyllisk på en topp i det lille samfunnet her. Våre venner i Sionforsamlingen forteller at de nettopp har besøkt vennene i Drevdagen og hatt en tredagers møtekampanje der. Vi smiler for oss selv vel vitende om at det er vi som er sterkt delaktig i at disse to flokkene har funnet hverandre og nå besøker hverandres møter selv om avstanden er ganske lang.
Sionforsamlingen opplever en god tid, mange av stedets narkomaner og drankere har kommet på møtene og blitt frelst. Dette har gjort inntrykk på både lokale myndigheter og innbyggerne i byene omkring dette tettstedet.

Det er fullt i lokalet når vi kommer. Batteriet på kameraet mitt er tomt pga en eller annen feil så bilder av den flotte kirken og de flotte menneskene der har jeg ikke fått dokumentert denne gang. Samson er i storslag denne kvelden. Han fyrer løs. Jeg prøver meg på en svensk tolking av prekenen og det syntes jeg selv fungerte veldig bra. Nordmennene i salen syns også jeg er flink, men svenskene er muligens ikke like begeistret over min Svinesund-svensk med Lisleby aksent. Samson forteller om brødunderet.
Jesus älskar dig, Jesus vil hjälpa dig, Jesus vil at du skall uppleva honom, roper jeg ut på halvsvensk mens Samson smiler fra øre til øre og vinner alles hjerter med sitt vinnende vesen. Mange ufrelste har kommet i kveld og de før høre om Jesus som er den samme i Afrika som i Sverige.
Søndag morgen er vi videre på farten. Denne gangen er det Centrumkyrkan i Falun som vi skal besøke. Her er virkelig Samson på hjemmebane. Vi møter en gammel dame ved navn Hilldur. Tidlig på 70-tallet reiste hun ut med tre barn, de to minste, ett og to år gamle.
-Praaaaiiiise the Lord, roper gamle Hilldur med en uttale som ikke engang Thor Heyerdal kan matche. Hun snakker både engelsk og swahili med Samson. Hun tørker tårer og vet at hun og hennes avdøde mann har vært med på å starte en virksomhet som har fått ringvirkning for titusener av mennesker. Da de kom til Masailand var det bare to masaier som var kristne og den ene av disse var Daniel, Samsons far. Han var i ferd med å bli en av masaienes øverste ledere, men så ble han frelst.

Centrumskyrkan har stor aktivitet på misjonsfronten. De annonserer flere misjonskonferanser og stevner og de driver med hjelpearbeid og misjon i flere land. Møtet begynner med salmesang og orgelbrus, men etter hvert blir det lovsang, men elgitar og bass. Hender går i været og vi priser Gud sammen. Agneta som var ett år da foreldrene fikk kallet til å reise til Kenya leder møtet. Hun og flere andre søstre har kledd seg med masaismykker og de forteller gripende om deres siste reise til Kenya.
Det er tydelig at Samson koser seg sammen med disse vennene som han kjenner så godt.

Søndag kveld meldes det snøvær over store deler av Norge. Jan som er vesentlig nøyere på detaljer enn det jeg er har heldigvis fått vinterdekk på bilen. Vi er bare i starten av reisen med Samson. Vi skal besøke en rekke steder i Østfold når vi kommer tilbake. I morgen tidlig reiser vi fra Falun, nå er det mørkt ute, men i dette boligstrøket er det litt av hvert som beveger seg ute i tussmørket. Naboen hadde ulv på tomten sin for et par år siden, sist år var det bjørn her, men vi har heldigvis ikke sett annet enn rådyr. Jeg håper ikke det er fullmåne i kveld, da er det ikke godt å vite hva som dukker opp… Uff, dette skulle jeg ikke skrevet, vi som er kristne tror jo ikke på slikt.

Vi kjører frem på støvete og humpete veier langt inn i ødemarken, og jeg tenker kan virkelig noen bo her? Kan ikke huske at jeg har sett ett hus på mange minutters kjøring. Vi passerer en eldre dame som jager to esler avgårde, og de er lastet opp med tomme vannflasker. Samson forteller at hun skal hente vann, noe hun må gjøre hver andre eller tredje dag. Jeg ble litt satt ut når Samson fortsetter med å fortelle at det er ca 10 km til plassen der det nærmeste vann er tilgjengelig. Det tar omtrent 5-6 timer hele denne turen, før hun kommer tilbake med vann. Tenk så velsignet vi er hjemme som har vann i mengder og det er bare til å åpne krana og så strømmer det frisk vann i ustoppelige mengder.

Etter å kjørt langt om lenge, så kommer vi frem til ett sted som heter Osotua, som ligger midt i ødemarken. Pastor Joshua møtte oss der og tok oss med til menigheten der. Her begynte alt sammen sier Joshua begeistret og peker på ett tre som står der, som har en litt underlig form. Hva starter her spør jeg undrende? Jo først så kom de en flokk med elefanter og tråkket ned treet, slikk at det har det rare formen, og det ble ett perfekt sted til å ha møter. Se her sier har etter å ha løpt bort, her var prekestolen! Her sitter menigheten! Det gnistrer i øynene til Joshua når han forteller om dette. Tenkt at Gud sendte en flokk med elefanter, så vi kunne få det perfekte tre til å ha møter under sier han.

Det ble startet opp med møter der i 2006 og det ble også startet opp en skole der under treene. Jeg har gått på skole her sier en ungdom til meg, og han forsetter med å kalle det første treet 1. klasse, ett annet tre for 2. klasse og der har du 3. klasse. Det var mine klasserom og der lærte jeg å lese og skrive sier han entusiastisk. Nå er situasjonen en helt annen der nede, de har ett fint menighetsbygg, det er blitt bygget en skole og nå bygges det en liten klinikk der. Skolen og klinikken er sponset av Tumaini, som deriblandt Line og Arly fra Bless er med å driver. Vi er så velsignet sier Joshua og peker rundt på alt det som ikke var mulig å fremskaffe, men har kommet som ett mirakel. Når vi dro derfra så lo jeg litt for meg selv der jeg tenkte: alt startet da en flokk med elefanter! Og nå har Gud velsignet området med menighet, skole og klinikk!

-Nå er det kaldt her, sier Samson, godt pakket inn en tykk jakke.

Jeg har akkurat kommet ut av flyplassen her i Nairobi og det er som en deilig norsk sommerkveld der jeg nyter en frisk Kenyansk kveld i kortermet skjorte.

Etter at jeg startet fra Fredrikstad i natt kl 1 kom jeg frem til Nairobi nå i kveld ca kl 20 lokal tid. Med en lang flyreise bak seg er det deilig å komme frem, hel og fin. Ved flybyttet i Amsterdam var det et veldig regn- og tordenvær når flyet skulle inn for landing og det virket som om piloten slet med å kontrollere flyet, og det ble en usedvanlig hard landing der hele flyet smalt i bakken.

Vi dro rett på FPFK sitt gjestehus i Nairobi og under middagen så finner Samson og jeg tonen. Jeg tenker: makan til en hyggelig type med mye godt humør skal man lete lenge etter. Han tuller med de ansatte her og vi har det veldig moro. Når vi begynner å snakke om møter og om Gud ord, roper Samson begeistret ut:

-Jeg kjenner dette kommer til å bli mektig og jeg kjenner Guds kraft allerede nå! Jeg tenker at dette skal bli moro å være sammen han frem til onsdagen og det kribler i magen.

Dette er mitt første besøk hos Samson og jeg gleder meg til å se hva Bless er med å driver her nede i Kenya

Hilsen Thor Ivar

Bless har opprettet en egen blogg for misjon. I første omgang vil den bli brukt i forbindelse med reiser til Kenya.